Mørkere mørk økologi

Mørkere mørk økologi

Simon Wågsholm
Anicca: The Comfort of Temporality
Møre og Romsdal Kunstsenter

Det er forskjell på det å være landskapsmaler, og det å male landskapet. Ikke minst oppstår det en interessant vag skillelinje når man rent fysisk gjør jobben når man er til stede i landskapet. Der er per i dag ikke veldig mange som hengir seg til denne mediespesifikke øvelsen vi i dag instinktivt relaterer til Van Gogh – og det er utelukkende på grunn av hans ekstremisme, dårlig vær kan se ut til å bare ha gjort han enda mer motivert. Det er kanskje det som mest knytter de som forlater atelierets trygghet sammen; nødvendigheten av å kjenne vinden i ansiktet, den nervøse påvirkningskraften i omgivelsene. Men selv om dette nesten bestandig handler om direktheten i det å male det man ser, vil det ytterst dreie seg rundt alt det vi ikke ser. Et godt eksempel, som og kan tjene som inngang til det nærmiljøet Simon Wågsholm utgår fra, er et maleri hvor vi ser to menn. Eller, en og en halv mann – det meste av overkroppen til den ene er skjult under en vindskjerm. Begge sitter ned, åpenbart i en samtale, mannen til venstre lener seg litt forover mot mannen til høyrere, hendene knyttet og hvilende mellom knærne. Den andre med det ene benet over det andre. Klærne er like, lyse bukser og mørk skjorte – er det egentlig samme person, registrert hvor han var tretti sekunder før han søkte ly? Der er tre nøkkelord i utstillingens tittel, men det siste er viktigst: Det temporære – som jo for all del er universelt og angår minste partikkel i en verden basert på årsak og virkning. Det er ikke noe her som er permanent, noen ting tar bare lengre tid å bli borte. Når en kunstner på denne måten plasserer både seg selv og arbeidet sitt ute i det grønne, understrekes det at denne naturloven i aller høyeste grad og gjelder oss selv, alt det vi jobber for, ungene våre, og deres unger osv. Enten det er noe vi misliker å tenke på eller ikke, er det sånn, men denne fremgangsmåten vil og bære med seg en grad av uvurderlig trøst i det den bestandig ser ut til å knytte vår forblåste eksistens tettere sammen med de realiteter alle andre arter på planeten aksepterer uten å gruble noe særlig over det. De har skjønt noe viktig mens vi mest har vært opptatt av å finne på alt mer utstudert sadistiske måter å plage hverandre for å ha penger på bok når vi tar kvelden. Så ligger det kanskje i vår natur, men så er det og uløselig knyttet til resten. Alt det der vi nettopp ikke ser.

Uansett, det er fra dette ene bildet, hvor det kan se ut til å foregå en dialog mellom de to skikkelsene, som denne typen logikk utløper; maleriene er enten malt på plass, eller forholder seg til plassen – en del av skogen, og skulpturene snekret sammen av diverse resirkulert materiale. Menneskeskikkelser pakket inn i forskjellige tekstiler, som i likhet med vindskjermen mer enn hinter til nødvendigheten av beskyttelse. Faktorer som gjelder like mye – kanskje mer – i sentrum av en storby. Selv er jeg en av de som vokste opp med å føle meg forunderlig truet så fort siviliserte strøk ble forlatt for diverse ekskursjoner ut i villmarken, men på et eller annet punkt i livsløpet snudde dette 180 grader, selv om jeg fortsatt bor midt i byen. Nå er det heller en minst like forunderlig følelse av trygghet jeg fornemmer der ute bland busker og trer, men det kan så klart ha å gjøre med at jeg per i dag er langt nærmere siste forbruksdato og snart klar til å kildesorteres. Jeg er og en svært temporær komponent, må vite. Hvilket fører meg til neste buzzword i sammenhengen: Komfort. Det kan være mer eller mindre prioritert, selvfølgelig, men et sted ønsker alle mennesker en behagelig tilværelse, og jo mer behagelig jo bedre. Hva det eventuelt skal bestå av, eller helt defineres, er ikke bare personlig – det er rett og slett umulig å skulle naile. Nettopp fordi alt er temporært. Det som fikk en ellers hyggelig fyr i tilbakelent behagelig avslappet modus forrige uke kan fint drive en stakker inn i klaustrofobi og panikk uken etter. Folk forandrer seg. Viktigere: Alt det som er rundt folk forandrer seg og. Men de, svært temporære, markørene er så til stede innenfor denne sammenhengen: Vindskjermen, tekstilene, verktøyene som må til for å tilpasse naturen til ens egne interesser, snor for å henge klær på tørk, og – av og til – andre mennesker. Kvinner som dyrker jorden, en hel gjeng i gule refleksvester man kan tenke seg er ute og søker forsvunne turister på fjellet, menneskeskikkelser som enten sover eller hviler seg. Alle som noen gang har ligget i telt og forsøkt å sovne på markens ujevnheter som stikker opp gjennom det aller billigste og tynne underlaget vet godt at naturen kan være svært ukomfortabel, men alle som søkt ly i det samme teltet i styrtregn vet også noe annet.

Anicca (forgjengelighet) er, innen buddhismen, en av de tre kjennetegnene på eksistens (de andre er dukkha – lidelse, og anatta – ikke-selv). Et random søk på Google gir dette:

“Anicca, also known as anitya in Sanskrit, is a Pali term meaning impermanence or transience. In Buddhist philosophy, it signifies that all conditioned existence is in a constant state of flux and change. This means that nothing lasts forever and everything is subject to decay and transformation, including our physical bodies, mental states, and even the world around us.” 

Og det er vel ganske nøyaktig det jeg har prøvd å gni inn her, fordi det er nettopp den erfaringen og opplevelsen denne utstillingen dreier seg rundt. Det er i et større perspektiv det absolutt alt dreier seg rundt. Vi er selv en del av det som foregår. Både av forløpet og av de sammenhenger vi ikke ser.

Tommy Olsson (f. 1963) er en svensk/norsk billedkunstner og skribent, utdannet på kunstakademiet i Trondheim og Rijksakademie van Beeldende Kunsten i Amsterdam. Siden 2014 er han fast kunstanmelder i Klassekampen. Med dypt selvutleverende og grenseoverskridende tekster har han på 2000-tallet bidratt sterkt til å redefinere kunstkritikken i Norge på 2000-tallet. Mange av hans tekster har blitt publisert i Billedkunst, Morgenbladet og på kunstkritikk.no.