Antonia Baehr, Jule Flierl & Isabell Spengler, Amalia Valdés, Gjertrud Hals, Hugo de Almeida Pinho , Kent Chan og Maryna Makarenko
Our best machines are made of sunshine

Åpningsmottakelse lørdag 3 mai kl 15:00

Our best machines are made of sunshine (“Våre beste maskiner er laget av solskinn”) er en gruppeutstilling skapt av kuratoren Vanina Saracino, i samarbeid med kunstnerisk leder ved MRK, Jet Pascua. Utstillingen henter sin tittel fra Donna Haraways “Cyborg Manifesto”, og handler om sol-energi og menneskets eksistens. De deltakende kunstnerne er Amalia Valdés, Gjertrud Hals, Hugo de Almeida Pinho, Kent Chan, Maryna Makarenko samt trioen Antonia Baehr, Jule Flierl og Isabell Spengler.

Solen inneholder både livgivende og destruktive krefter. Den utstråler mer energi i løpet av ett sekund, enn menneskeheten har brukt i hele sin historie. Noen forskere har spekulert i at solens intensitet kan henge sammen med endringer i menneskelig atferd. Det antydes at økt stråling kan forsterke emosjonelle og sosiale mønster, og til og med gi opphav til menneskehetens såkalte «greatest madness» (Chizhevsky, 2018).

Diskusjoner nå til dags handler mye om fornybar energi, og dreier seg ofte om teknologiske løsninger og systemiske utfordringer. Skiftet krever også en individuell og kollektiv forflytning mot en mer-enn-menneskelig forståelse av energi, som er forankret i post-antroposentrisk, mer-enn-menneskelig og metabolske sammenhenger.

Utstillingsprosjektet omfavner solens stråleglans som en inspirerende og ledende kraft. Den presenterer kunstverk som utforsker vårt forhold til den fra ulike perspektiver—mystiske, spirituelle og religiøse, og stiller spørsmålet: Hvordan navigerer vi, som individer og samfunn? Hvordan navigerer vi i solenenergi-strømmene som definerer oss? Kan den vise frem ulike kreative og destruktive krefter?

Om verkene i utstillingen:

Hugo de Almeida Pinhos video Solar Capital (2023) undersøker den komplekse politikken rundt synlighet og usynlighet som former vårt symbolske og historiske forhold til solen, med fokus på solkapitalisme og konsekvensene av ekstraksjon av energi.

Maryna Makarenkos Sun Eaters (2023) har i sitt arbeid hentet inspirasjon fra østeuropeisk science fiction. I hennes verk forestilles en spekulativ evolusjon, der menneskene kan omdanne sollys til planter. Med røtter i geopolitiske konflikter, og minner om å bli tvangflyttet uttrykker verket et akutt behov for endring i møte med systemer som lammes.

I Amalia Valdés’ maleriserie Perpetual Memories (2022–2024) forenes symboler fra førkolumbiansk kosmologi, familiekonstellasjoner og hellig geometri i personlig mytologi. Gjennom hennes totemiske malerier knyttes egne minner og forfedres minner sammen i sykluser av lys og energi.

Kent Chans to-kanals video Solar Orders (2024) forestiller scenarioer hvor solen blir det sentrale organiserende prinsipp i liv og samfunn. Som respons på tropenes ekspansjon på grunn av klimaendringer, tiltreder verket en ny orden der energi, samfunn og planetariske rytmer tilpasses solens overflod.

Gjertrud Hals’ skulpturelle serie Eir og Scala skaper strukturer som holder, forbinder og overfører. Med utgangspunkt i oppveksten på Nordvestlandet vever Hals intrikate nettverk som kan minne om biologiske og kosmiske systemer. Solen fremstår – selv om den aldri vises direkte – som en skapende kraft innenfor et stofflig og energetisk samspill.

Die Hörposaune (“Høretrombonen”, 2022) av Antonia Baehr, Jule Flierl og Isabell Spengler utforsker resonans mellom stemme og kropp, og leker med persepsjon og akustisk kroppsliggjøring. Gjennom lagdelte gester og eksperimentering med lyd fremhever verket en flersanselig sammenfletting der energi sirkulerer gjennom og utover språk – som et ekko av solens allestedsnærværende puls.

Om deltagerne:

Isabell Spengler er filmskaper og kunstner som arbeider innen utvidet kino. I sine filmer og videoinstallasjoner analyserer og formidler hun ulike konstruksjoner av virkelighet, fantasiverdener og deres representasjoner. Ved å utvikle nye konseptuelle former for strukturell, narrativ og utvidet kino, har hun samarbeidet som utøver, regissør og forfatter med koreograf Antonia Baehr, komponist/utøver Neo Hülcker, kunstner/filmskaper Lucile Desamory og den Los Angeles-baserte skulptøren Alice Könitz, blant andre. Arbeidene hennes har blitt vist internasjonalt i utstillinger og festivaler siden 1998, inkludert Berlinale Forum Expanded (2007, 2009, 2010, 2012) og Bremen-prisen for videokunst (2021).

Antonia Baehr er koreograf bosatt i Berlin. Arbeidene hennes utforsker blant annet fiksjonen i hverdagen og teatret. Baehr studerte hos Valie Export i Berlin og fullførte sin mastergrad ved School of the Art Institute of Chicago. Hun samarbeider i duoer med Lucile Desamory, Neo Hülcker, Andrea Neumann, Latifa Laâbissi og Jule Flierl. Baehr er også produsent for hestetemperer og danser Werner Hirsch (som vises i Pauline Boudry & Renate Lorenz’ filminstallasjoner), musiker og koreograf Henri Fleur, samt komponist/utøver og eksmann Henry Wilde.

Jule Flierl er danse- og stemmekunstner fra Berlin. Hun utvikler praksiser der stemmen oppfattes som en danser, og oversetter dans til det auditive. Hennes praksis befinner seg mellom eksperimentell koreografi og somatiske sangmetoder, hvor hun utvikler partiturer som forstyrrer forholdet mellom det å se og det å høre. Hun viderefører arven etter Valeska Gert, en avantgarde-danser fra 1920-tallets Berlin, som først konseptualiserte begrepet SoundDance: å danse med stemmen. Hun er vert for stemmeperformance-serien FROM BREATH TO MATTER i Berlin. I 2021 samarbeidet hun i ulike formater med koreograf Antonia Baehr og SoundDance-kunstner Irena Z. Tomazin.
Die Hörposaune er det første samarbeidet mellom Antonia Baehr, Jule Flierl og Isabell Spengler.

Kent Chan er en kunstner, kurator og filmskaper basert i Nederland og Singapore. Hans praksis kretser rundt våre møter med kunst, fiksjon og film – en treenighet av uttrykk som er porøse i form, innhold og kontekst. Han har en spesiell interesse for det tropiske imaginære, samt fortidens og fremtidens relasjoner mellom varme og kunst. Arbeidene hans tar form som bevegelige bilder, tekst, performancer og utstillinger. Han har hatt solo- og duo-presentasjoner ved Gasworks, Kunstinstituut Melly, Bonnefanten Museum og de Appel. Han har stilt ut ved institusjoner og festivaler som Tate Modern, Liverpool Biennial, Videobrasil, International Film Festival Rotterdam og Seoul Media City Biennale.

Gjertrud Hals er en billedkunstner hvis arbeid forener tekstiltradisjoner og skulpturelle praksiser. Utdannet som billedvever begynte hun tidlig å eksperimentere med fiberbaserte materialer, og fikk anerkjennelse på slutten av 1980-tallet med Lava, en serie kar laget av bomulls- og linmasse. Hennes praksis omfatter teknikker som støping, veving og knyting, ofte med bruk av naturlige og funnede materialer. Inspirert av livet på hjemøya Finnøy, samt omfattende reiser, utforsker Hals forbindelser mellom lokale historier og globale narrativer. Arbeidene hennes har vært vist internasjonalt og er representert i både offentlige og private samlinger.

Maryna Makarenko er en Berlin-basert multimediekunstner og performer som arbeider med video, performance, lyd og stemme. Hun er utdannet ved Universität der Künste Berlin og utforsker spekulative narrativer og skiftende tilstander av identitet og nærvær. Arbeidene hennes har blitt vist ved blant annet Videonale.17 (Kunstmuseum Bonn), Images Festival (Toronto), Scottish Queer International Film Festival, Galerie Wedding (Berlin) og Mala Gallery (Kyiv). Hun har mottatt støtte fra Berlins senat og Elsa-Neumann-stipendet. Makarenko har undervist ved UdK Berlin og ledet workshops om performance, kroppsliggjøring samt feministiske og skeive strategier i samtidskunst.

Hugo de Almeida Pinho er en kunstner og forsker basert i Portugal, med bakgrunn i mediekunst og mediefilosofi (MA, HfG Karlsruhe, Tyskland) og visuell kunst (BA, Universitetet i Porto, Portugal). Siden 2009 har arbeidene hans utforsket temaer som persepsjon, film og solen. Nylige utstillinger inkluderer Endless Sun (Gnration, Braga 2024), Solar Capital (ACUD Galerie, Berlin 2023), og Matter Non-Matter Anti-Matter (ZKM, Karlsruhe 2022). Han har deltatt i residencies ved Cripta 747 (Torino, 2020) og Künstlerhaus Bethanien (Berlin, 2018–19). Pinho er også redaktør og forfatter av flere bøker, blant annet Sun Burn (2024).

Amalia Valdés utforsker skjæringspunktet mellom eldgamle symboler, hellig geometri og samtidskunst. Forankret i det kollektive ubevisste etablerer arbeidene hennes et presist forhold mellom form og farge, der konkret kunst blandes med forfedres kunnskap. Hun vender ofte tilbake til og tolker latinamerikanske symboler på nytt, inkludert andinske kalendere, samtidig som hun utforsker astrologi og universell harmoni. Siden hun flyttet til Berlin fra hjemlandet Chile i 2017, har Valdés utvidet sin praksis ved å engasjere seg i nye materialer og perspektiver. Arbeidene hennes inviterer til refleksjon rundt historie, tid og hvordan eldgamle ikoner kan tilby alternative virkelighetsoppfatninger som speiler mangfoldet i den moderne verden.

Vanina Saracino er en uavhengig kurator, skribent og foreleser hvis arbeid utfordrer antropocentriske og binære verdenssyn gjennom en interseksjonell tilnærming, med fokus på linsebasert og tidsbasert kunst. For tiden kuraterer hun en serie utstillinger som undersøker solen som et kulturelt, økologisk og politisk symbol i lys av dagens energiovergang. Siden 2021 har Saracino undervist i eksperimentell film og mediekunst ved Universität der Künste (UdK). Hun var medkurator for Screen City Biennial-utgavene Other Minds (Berlin, 2022) og Ecologies – Lost, Found and Continued (Stavanger, 2019). Saracino var medgrunnlegger av OLHO i Brasil (2016–2018) og har samarbeidet med institusjoner som EKKM, Kumu Kunstmuseum og Salzburger Kunstverein, blant andre.