Kristine Fornes
Veien mot jorden

Kristine Fornes (f. 1971) har sin utdannelse fra Kunsthøgskolen i Oslo og Bergen. Hun har stilt ut både nasjonalt og internasjonalt de siste 20 årene på institusjoner som Nasjonalmuseet, KODE, Soft Galleri og Trafo Kunsthall. Arbeidene hennes er i samlingene til blant annet KORO – Kunst i offentlig rom, KODE, Nordenfjeldske Kunstindustrimuseum og Nasjonalmuseet.
http://www.kristinefornes.no/

Fornes har jobbet med broderi i mange år og har utviklet sitt særegne uttrykk gjennom tegning, vev og stofftrykk. Hun jobber både figurativt og abstrakt, med streker som spenner fra de helt enkle og rene, til de mer tette og detaljerte. Utgangspunktet for arbeidene er ofte brukte tekstiler og dermed blir også tekstilets historie en del av fortellingen hun formidler gjennom tråden.

Boklansering på åpningen
Til utstillingen lanseres en kunstbok som viser Fornes sine arbeider innenfor temaene gårder, kirker og hager samt tekster av Cathrine Lorange, Arne Horge, Vigdis Hjorth og Ingeborg Mellgren Mathiesen.

Veien mot jorden
Det første frøplanten gjør når den begynner å spire, er å sende roten loddrett nedover. Dette kalles geotropisme, veien mot jorden.

Hagen har i århundrer vært et uttrykk for drømmen om det gode livet. Ordet paradis har sitt opphav i det persiske ordet pairaidaeza som betyr hage.
I persernes forestillinger om paradisets hage finnes det en kilde som leder vann i fire himmelretninger og slik deler hagen i fire kvarterer. Denne urgamle ideen har levd videre i hele den arabiske verden og i persiske hagetepper som symboliserer både den jordiske og paradisiske hagen.
Vidde, skog og kyst. Et landskap som viser tydelige spor etter mennesker. Det er gran. Det er furu. Det er tett skog bakerst og et vann.
Norsk hagehistorie er, sammenlignet med andre land i Europa, av det tarvelige og praktiske slaget. Men enkelte steder hadde man klima, økonomi og nok internasjonale impulser til å leve ut ideene. Sjøfolk tok med eksotiske planter til Kråkerøy. Munker dyrket sjeldne urter på Hovedøya. Camilla og Johann Colletts gård på Ullevål hadde stort parkanlegg og springvann. Og Molde hadde den berømte Humlehaven, skapt på 1850-tallet av Louise Johanne Gørvell.

Moseroser, rosemyter, rosenes rolle, roser med gjennomskinnelige farger og skimrende kronblad – som levende tekstiler. Roser med fantasieggende navn og roser oppkalt etter svundne personiuser. Den ville tyrkiske rosen – Rosa Foetida Persiana, Persian Yellow – er nettopp den gule gamle Molderosen. Ja, Molde var en roseby!
Det var drivhus med fikentrær, druer og palmer, terracottastatuer av Mercur, Tenkeren og Minerva – gudinnen for kunst og håndverk.
Hagebruk var håndverk, vitenskap, estetikk. Hagestell som dannelse for å ivareta den kunstneriske siden. Det var en glede over blomster og planter.
Molde. Kråkerøy. Persia. London. Nablus. Paris. Hagehistorien har kapitler fra hele verden og botanikk og hageanlegg har til enhver tid speilet samfunnet og politikken. Samfunnslivet påvirker vårt syn på og forhold til plantelivet.

Med tråder i ull og silke har Fornes gjengitt planter, blomster og arkitektur, og linjene trekkes fra Norge og ut i verden.
På fargede tekstiler får vi se gjengivelser av en gammel gran, et revet orangeri, en skisse av en gartnerbolig som aldri ble bygget, et bombet drivhus fra Syria og en paviljong fra et storslått hagekompleks i Iran. På mindre stoffbiter er det gjengitt ville planter fra Norge og planter fra Bastian Dahls Humlehaveflora og gavebok: «Ingeborg Møller kom med lys rose. Scilla kom fra fru Anna Herlofsen. Engelske georginer fra klokker Andersen».

Utstillingen er støttet av Norsk Kulturfond, Kulturrådet.
Foto: Øystein Thorvaldsen

Kristine Fornes tekst er oversatt til engelsk av Peter Cripps / The Wordwrights